En spennende, morsom og annerledes julefilm: Si hei til reinsdyret Ailo 

Et smellvakkert Nord-Norge hylles i filmatisk sjarmbombe for hele familien. Bjørn Sundquist ble selv rørt i sitt arbeid med filmen.  

– «Bambi» møter «Istid». 

Slik har den ferske naturdokumentaren «Ailos reise – Et nordnorsk eventyr», blitt beskrevet. Filmen utspiller seg gjennom et år på viddene og i skogen lengst nord i Norge, og får kinopremiere 22. november.  

Filmen følger reinkalven Ailo, fra han blir født utenfor flokken – med en sulten ørn sirklende over seg – til han har lurt døden både en og to ganger idet et år har passert. Etter hvert viser han tegn til å kunne bli en fremtidig leder av flokken. 

Men hvordan kan egentlig en film fra disse værharde og brutale traktene samtidig være en av årets beste og mest rørende julefilmer – for hele familien? Bjørn Sundquist, som låner fortellerstemmen sin til filmen, forteller at han ble beveget av de fantastiske bildene: 

– Denne filmen er jo spesiell for meg, som er fra Finnmark. Så jeg ble ofte berørt under arbeidet med å legge stemme på bildene av den vakre, nådeløse naturen og skiftningene i den, forteller han. 

– En oppvekstfilm 

Bjørn Sundquist legger ikke skjul på sin personlige tilknytning til landskapet som skildres i «Ailos reise – Et nordnorsk eventyr». 

Han mener fortellingen er lett å kjenne seg igjen i, også for oss tobeinte. 

– «Ailos reise» en oppvekstfilm. Den handler på en måte om oss mennesker. Ailo lærer av mamma og de voksne reinsdyrene, men instinktene han har kommer fra forfedrene. Arv og miljø. Fortellingen under her handler kanskje om hvor viktig det er å følge magefølelsen, og at man kan komme til å angre hvis man ikke gjør det.  

Sundquist tror barn kan ha godt av å se en usentimental skildring av kampen for å overleve i harde omgivelser.  

– Man vet jo aldri med barn, men jeg tror de vil sitte igjen med en slags respekt for naturen etter å ha sett filmen. Og kanskje de har fått litt power og tenker at «jeg vil gjøre som Ailo»?

Den nordnorske skuespillerbautaen innrømmer at han ble oppriktig glad i reinkalven i løpet av arbeidet med filmen. 

– Jeg ble veldig rørt i enkelte situasjoner – som når han kommer bort fra mora, eller når han plutselig er blitt voksen og alene, og må finne sin vei mot en egen familie. Og igjen: Dette kan lett overføres til oss mennesker. 

Fiksjon møter dokumentar 

Det er nettopp i skjæringspunktet mellom nøktern dokumentar og hjertevarmende eventyr at «Ailos reise – Et nordnorsk eventyr» treffer så klokkerent. 

Her er det ingen snakkende dyr eller påkostede dataeffekter 

– Fantastiske naturbilder og en ordentlig hjertevarm historie. Dette er en film vi tror kan appellere til alle nordmenn på tvers av generasjoner nå i førjulstiden, sier Svein Andersen, en av filmens norske produsenter. 

Dyr med personlighet

Til tross for at dyrene i filmen ikke på «magisk» vis har blitt tildelt menneskelige egenskaper som tale eller refleksjon, skorter det ikke på personlighet hos de pelskledde skapningene. 

I et intervju forteller filmens regissør at filmteamet ble overrasket over enkelte av karakterene de snublet over i nord. Deriblant en leken jerv og en spinnvill røyskatt. 

Da han så de pelskledde røverne i aksjon, skjønte han hvor bra karakterene deres var. 

– Jeg elsket røyskatten. Da vi prøvde å filme ham, ville vi selvsagt følge ham. Men han beveget seg så raskt og vilt at han hele tiden kom ut av fokus. Til slutt ba jeg Teemu fokusere kameraet på bakken og la den lille tassen slå seg løs, forteller han.  

Naturens drama 

Men vi blir ikke bare kjent med en rekke søte dyr i «Ailos reise – Et nordnorsk eventyr»: I dette universet finnes det også farer rundt hver bidige sving. 

Ørn, jerv og ikke minst ulv utgjør en konstant trussel mot Ailo og flokken hans. 

Denne delen av filmen er ikke bare spennende, men også lærerik. Visste du at jerven kalles «skogens spøkelse» på grunn av sin evne til å forutse byttets neste bevegelser og overraske det fra et tre? Eller at ravnen samarbeider med ulveflokken og «sladrer» om hvor reinflokken befinner seg?    

Til tross for dramatikk og enkelte nervepirrende jaktsekvenser, finnes det imidlertid ingen scener i filmen som blir for brutale eller opprivende for småtroll. Og – spoiler alert! – Ailo overlever. 

Dermed blir han hovedpersonen i den kaldeste – og samtidig varmeste – familiefilmen på lenge.