«Moonlight»-regissørens nye film er som skapt for det store lerretet

Enkelte filmer hører naturlig hjemme på kino. Å se ekte filmkunst på en TV-skjerm eller en datamaskin yter ikke alltid de visuelle og soniske finessene rettferdighet.

Den kinoaktuelle Oscar-favoritten «If Beale Street Could Talk», «Moonlight»-regissør Barry Jenkins’ filmatisering av James Baldwin-klassikeren med samme navn, er definitivt blant disse.   

I filmen blir vi kjent med det forelskede paret Tish (Kiki Layne) og Fonny (Stephan James), som vokser opp sammen i New York. Med et skarpt blikk for sensuelle detaljer inviterer Jenkins oss med inn i ung og håpefull kjærlighet.

Men snart sitter Fonny i fengsel, feilaktig anklaget for voldtekt av en tilfeldig kvinne i nabolaget. Samtidig er Tish blitt gravid med deres første barn. Med dette som bakteppe ruller Jenkins ut en opprivende og sørgelig aktuell skildring av den strukturelle rasismen i USA – og en dønn nydelig kjærlighetshistorie. 

(Les også: Årets mest romantiske film er også en politisk knyttneve)

En eksplosjon av farger

Det er imidlertid ikke bare den sterke historien som gjør at «If Beale Street Could Talk» stikker seg ut blant årets fremste favoritter. Det visuelle uttrykket er ikke bare vakkert å se på – det utgjør i tillegg et aktivt element i historiefortellingen.     

Noe av det umiddelbart mest slående ved filmen er fargevalgene. Der 70-tallets New York ofte skildres som en gråbrun, forfallen og skitten pøl, har regissør Jenkins, fotograf James Laxton og kolorist Alex Bickel gått så langt de har kunnet i den motsatte retningen.

Her bugner nemlig lerretet av sterke, varme farger og intense kontraster, som fremfor noe dytter tankene mot 50-tallets melodramaer. Et helt bevisst valg, ifølge filmfotograf Laxton:
– Jeg er ikke av den typen som uforbeholdent tror på fargeteorier av typen «gul betyr visdom» og «grønt betyr misunnelse». Men når jeg tenker på kjærlighet, spesielt ung kjærlighet, er det varme som dukker opp i tankene mine. Minner om tidligere kjærlighet får meg til å tenke på rødt og gult og oransje, sier Laxton til nettsiden Vulture.
https://www.vulture.com/2019/01/if-beale-street-could-talk-cinematography.html

Helt konkret er paletten inspirert av to gatefotografer som var aktive i New York på starten av 70-tallet – chileneren Camilo José Vergara og franske Jack Garofalo – som begge fikk sine portretter av byen til å gnistre i knallfarger.

– Det er en helt egen fargetone i arbeidene deres, særlig i grønnfargene og spesielt i de grønne skyggeområdene, sier James Laxton.  

Med Baldwin som rettesnor 

Det lar seg heller ikke stikke under en stol at rollefigurene Tish, Fonny og familiene deres, som utgjør sentrum av fortellingen, er en fryd for øyet også stilmessig.

Kostymedesigner Caroline Eselin, som også sto for garderoben i Jenkins’ gjennombrudd «Moonlight», beskriver oppgaven med å vekke karakterene til live som «et drømmeprosjekt». Hun gir James Baldwins originaltekst mye av æren for hvordan kostymene ble seende ut.

– Baldwin ga oss vår tillatelse til fargevalg; han beskriver klær og farger veldig nøye i boken. Vi ville hedre Baldwin så mye som vi kunne, forteller Eselin til Deadline.  
https://deadline.com/2019/01/if-beale-street-could-talk-caroline-eselin-costume-design-interview-1202521002/

I skarp motsetning til mange skildringer av epokens stil er det mest flashy og glorete tonet ned til fordel for klassiske, tidløse snitt og farger.

– Vi ville ikke at 70-tallet skulle ta fullstendig over filmen vår, så vi holdt oss på slutten av 60-tallet mens vi hyllet 70-tallet samtidig, sier kostymedesigneren.

Filmmusikk med nerve og sjel

 Et annet godt argument for å oppleve «If Beale Street Could Talk» handler ikke om det visuelle i det hele tatt, men snarere det uvanlige vakre lydsporet, som er signert filmkomponisten Nicholas Britell («12 Years A Slave», «The Big Short», «Moonlight»).  

 I tråd med det øvrige uttrykket i filmen er musikken rik og nyansert – en slags blanding av klassisk musikk og orkestrert jazz, som spisser stemningen i scenene på mesterlig vis.   

Britell er full av lovord om regissør Barry Jenkins.

– Sammen utforsket vi et sonisk landskap fylt med blåsere og strykere, med enkelte avstikkere inn temmelig ekstrem eksperimentering. Jeg er alltid fascinert av mysteriet det er å lydlegge en film. Da Barry og jeg jobbet sammen, oppdaget vi visse lyder som vi følte resonnerte dypt med historien, uttalte komponisten da soundtracket ble utgitt på tampen av fjoråret.

https://www.jazziz.com/nicholas-britell-if-beale-street-could-talk-soundtrack-out-now/

Filmen er nå også nominert til Oscar i kategorien “beste originalmusikk”.

 Det er svært fortjent. Sjekk selv i et kinomørke nær deg.